«Livet er til tider et eventyr»

I anledning årets World Children’s Day setter vi oss ned med Katharina, snart mor til tre, for å snakke om den mest meningsfulle, mest hjerteutvidende – og til tider helt utmattende – opplevelsen av alle: å oppdra barn.

For denne mammaen betyr det å oppdra barn også å føre videre en kjærlig tradisjon med store, livlige familier. Det krever en hel landsby. Ekte eventyr. Masse kjærlighet ... og julekaker.

Hvordan er livet før og etter barn?

Når jeg tenker tilbake på livet mitt før vi fikk barn, er det jeg husker best overfloden av tid – og overfloden av muligheter. Jeg var relativt ung da jeg ble gravid med den eldste, 26 år, og på det tidspunktet hadde jeg ikke noe «ordentlig» ansvar. Jeg studerte til å bli lærer og bodde i en liten leilighet som det tok kanskje en time å vaske grundig.

Nå er jeg lærer på heltid, mor til to små barn med et tredje på vei, og bor i et stort hus. Og det jeg savner mest, er tid. Tid til å være helt til stede med barna mine, tid til å få orden på huset, men mest av alt tid til å fylle mitt eget beger.

Å få barn, og den konstante mangelen på tid som følger med, har lært meg hvor viktig det er å noen ganger sette mine egne behov først, og å erkjenne mine egne begrensninger. Jeg har lært at jeg ikke kan gjøre alt alene, og at jeg virkelig trenger andre og deres støtte. Hvis det ikke var for det sterke nettverket vårt og de utrolig tilstedeværende besteforeldrene i livene våre, tror jeg ikke vi hadde hatt luksusen av å drømme om, enn si klare, en stor familie på fem. På de gode dagene kan jeg se hvordan morsrollen har gjort meg mykere – mer fleksibel, mer ærlig og mer kjærlig mot meg selv.

Hvordan har din egen barndom formet deg?

Jeg vokste selv opp i en stor familie – og et travelt hjem. Det var alltid plass til andre, venner og slektninger, alltid nok mat (for å si det mildt), og alltid en åpen dør. Barndomshjemmet mitt var fylt med lek, latter og spontanitet. Jeg tror det sementerte i meg at vi alle trenger ulike mennesker for å dekke ulike behov, og at vi ikke kan forvente at alt skal komme fra én person. Og at livet er bedre med litt kaos og mange fargerike og omsorgsfulle mennesker.

Og derfor er det så viktig for meg å gi den samme følelsen av fellesskap videre til mine egne barn.

«Jeg gleder meg til å henge opp julepynten, tenne det myke lyset og skape de mest magiske rammene for vår lille gutts ankomst»

Hvordan er dette kapittelet – mens du venter ditt tredje barn?

Dette er en veldig spesiell tid for meg, for akkurat nå føles tid som en ressurs igjen. Jeg er i tidlig svangerskapspermisjon, noe som betyr at jeg har åtte uker hjemme før termin. Magen er tung, og jeg er enten litt eller veldig sliten det meste av tiden, men jeg har tid til å pleie meg selv, hjemmet vårt og barna våre.

Jeg bruker dagene på å prøve å fylle alles beger før det nye familiemedlemmet kommer. Og når vi nærmer oss jul, gleder jeg meg til å bake alle favorittjulekakene mine og gi barna litt fri fra barnehagen.

Hva gleder du deg mest til når babyen kommer?

Først og fremst gleder jeg meg til å føde ham. Fødsel har blitt noe av en besettelse for meg helt siden min første erfaring. Jeg har vært velsignet med to ukompliserte fødsler så langt. Sist fødte jeg på en privatklinikk designet for å føles som en hjemmefødsel. Denne gangen skal jeg føde hjemme, og jeg nyter virkelig prosessen med å forberede hans ankomst.

Jeg har fylt fryseren og kjøleskapet med de riktige snacksene og hjemmebakt brød, og jeg har leid et fødebasseng. For ikke å snakke om alle julekakene jeg regner med er bakt når han bestemmer seg for å komme. Jeg gleder meg til å henge opp julepynten, tenne det myke lyset og skape de mest magiske rammene for vår lille gutts ankomst.

Og selvfølgelig gleder jeg meg til å presentere ham for storesøsknene hans. Særlig Margit gleder seg. Noen ganger er jeg redd hun prøver å klore ham ut selv.

«Foreldrene mine gjorde ganske ville ting med oss da vi var barn. Vi kjørte offpist og måtte fires ned stup i tau. Vi svømte i Amazonas der det var kaimaner (en slags alligator), og vi dro på spontane bilturer.»

Du og Mathias er begge lærere – påvirker det måten dere oppdrar barna på?

Jeg tror det å være utdannet pedagog og fagperson innen barneomsorg mens jeg oppdrar mine egne barn er både en velsignelse og en forbannelse. Det er en velsignelse fordi jeg vet hvordan jeg setter tydelige grenser på måter som er bra for dem, og jeg har en klar formening om hva jeg kan forvente, og hva jeg ikke kan forvente. Samtidig kan det være en forbannelse, fordi jeg er hyperbevisst på å «gjøre det riktig» og noen ganger kjenner tyngden av min egen kunnskap.

Det jeg har funnet mest interessant og viktig som lærer, og det jeg hele tiden prøver å minne meg selv på, er hvor viktig det er å finne glede i prosessen, i læringen, malingen og leken, i stedet for å bli opphengt i sluttresultatet. Og jeg håper å nære det perspektivet i livene deres, slik at de kan oppleve og være til stede i reisen, ikke bare i resultatet.

Hvordan innreder dere hjemmet som et familierom?

Vi er veldig inspirert av husets arkitektur og prøver alltid å jobbe med det som allerede er her. Huset ble bygget tidlig på 1970-tallet, og man kan merke en viss lekenhet og en frisk måte å tenke boligrom på i designet. I underetasjen, med kjøkken, spiseplass, hjemmekontorer og barnerom, er det mye energi: matlaging, jobbing, lek. Derfor har vi bevisst innredet overetasjen som et rolig og stille rom, ment for lesing, puslespill og brettspill.

Som par brenner vi begge for arkitektur og arkitekttegnede møbler, særlig klassikerne fra 1950- til 1970-tallet. Vi mener at det visuelle uttrykket i et hjem skal føles organisk og estetisk stimulerende for å skape en følelse av hjem og ha både en beroligende og inspirerende effekt.

Hvilke verdier fra din egen oppvekst vil du gi videre?

Mot og eventyrlyst. Foreldrene mine gjorde ganske ville ting med oss da vi var barn. Vi kjørte offpist og måtte fires ned stup i tau. Vi svømte i Amazonas der det var kaimaner (en slags alligator), og vi dro på spontane bilturer.

Jeg vil at barna mine skal føle at det ikke trenger å være skummelt å ta beslutninger – at livet til tider er et eventyr. Og at det er helt normalt å ta sjanser.

«Jeg vil at barna mine skal føle at det ikke trenger å være skummelt å ta beslutninger – at livet til tider er et eventyr.»

Hvordan ser en perfekt familiedag ut akkurat nå?

En perfekt familiedag er å våkne og lage en spesiell frokost med alle favorittene deres, mens Mathias og jeg finner et øyeblikk til å nyte kaffen, kanskje til og med lese en artikkel i avisen. Så er det tid til å fordøye og leke med barna i pyjamas. Når de begynner å bli urolige, kler vi oss i de mest værtilpassede antrekkene og drar ut på eventyr. Vi drar ofte til stranden eller går en tur i skogen. Ofte lager vi leker ut av det. Kanskje leter vi etter en skatt, eller vi ser etter de første tegnene på «nisser». Noen ganger deler vi et kakestykke på kafeen i skogen.

Når vi kommer hjem, er alle klare for lunsj, og ettermiddagen går med til PlayStation, brettspill, film eller puslespill. Så kommer «ulvetimen», der vi – for å være ærlig – nesten alltid bare så vidt overlever.